Forskjellig

Dagbok fra Holten Gård

Våren kom tidlig til Trøndelag i år

Allerede i midten av april var de tidligste bøndene i gang med møkkjøring. Vi var blant de i år, tvungne vel å merke, siden møkkjelleren var full. Same procedure as last year. Same procedyre as every year.

Tekst og foto:
Kine Legar Grønningen

Melkeprodusent

holtengard@gmail.com

Selma og Silje har ufrivillig pynta seg til 17.mai, men ser ut til å nyte både flagg og været.

Siden det har vært så mye sol, så ble det mye kveldsog nattkjøring. Utrolig hvor mye man får gjort med godt lys og GPS, og verken nabohusene eller bilene ble offer for møkka i år heller.

Me and you, mr. John Deere

Våronna er synonymt med lange dager, i år er intet unntak. Sett tilbake i tid, så hadde vi bedre tid enn vi trodde på forhånd, da yr.no ikke har vært enig med seg selv. Det har kommet mye mindre nedbør enn de spådde, på godt og vondt. Men erfaringene er at når det først starter å regne her i Trøndelag, så holder det fort på noen uker. Så vi kjørte på for fullt da det ble tørt nok. Og jeg kan meddele at jeg allerede er lei av å pløye, så de siste 80 dekarene skal bli en tålmodighetsprøve med den gode gamle toskjærs teigplogen.

Men det har blitt mange fine dager, kvelder og netter. Vi har kommet godt i gang, og har fått sådd overraskende mye, selv om det bare ballet på seg med ekstraarbeid. Men gode hjelpere gjør dagene lettere, og søndagene har ikke vært helligdager på noen måneder. Vi hadde vel fire traktorer i drift på ene dagen, da det ble både sådd, tromlet og pløyd. Da gikk det unna, selv på en liten gård.

God lærdom for både store og små

Alle som har diskutert med barn, vet at de kan være sta. Og innimellom orker man ikke å ta kampene. Så når yngstejenta kommer og er lei seg for at vi er ferdig med å plukke stein, da finner vi flere steiner å plukke. Barna har vekslet med å sitte på traktoren, kjørt sekshjuling og vært inne hos besteforeldrene. De har opplevd enorm mestring, og vært mye til hjelp. Samtidig har de lært oss mye, siden vi må begrunne hvorfor vi gjør som vi gjør, kjører som vi gjør og hvorfor det ikke kan gjøres motsatt.

Svipptur til oslo

Det ble en svipptur for bonden til Oslo også. Jeg hadde egentlig ikke tid til det, men samtidig så ble det viktig å prioritere det. For vi trenger landbruk i framtida og. Vi var en gjeng bønder som demonstrerte foran Stortinget da de skulle vedta stortingsmeldingen angående det nye tallgrunnlaget. Det var en minnerik dag, selv om resultatet ikke var å skryte av. Men alt i alt veldig godt å komme tilbake til kua. For hun bryr seg verken om økonomi eller håpløse politikere, hun er bare fornøyd om jeg kommer med mat, kjærlighet og melkemaskina.

Det var solnedgang. Det var latter, det var sang. Det var traktordur. Det var kyr og magi.

Det var deg og det var meg. Det var minner som aldri vil dø. Det var altfor kort tid. Og en lukt somt spredde seg, selvfølgelig.

Det var vår!

Det kan jo ikke gå bra for lenge …

Benken har blitt flittig brukt til utemiddager, lunsj og en god kaffekopp mellom slagene. For å ikke glemme et stort antall is, med ivrige tilskuere.

Det gikk veldig godt på etterjulsvinteren, om man ser bort ifra litt problemer med å få kalv i dyra. Derfor bestemte damene seg for at de skulle slå til med noen jurbetennelser og en spenetråkk. Det er litt slik at det kan jo ikke gå bra for lenge, for da går man og venter på prakk. Og det slår aldri feil. Jurbetennelsene kunne selvfølgelig behandles, men det var verre med spenetråkken, da halve spenen var avtråkket. Så da ble det en telefon til slakteriet, og jeg er evig takknemlig for god service når det omhandler hasteslakt. Kua er frisk, men hun står med smerter. Da er det godt å vite at hun trenger ikke å stå mange dager før hun får vandre til de evige beitemarker.

Hvorfor bruke penger på treningssenter, når man har kyr?

Våren er tid for alt, og damene har også fått pedikyr. Det er en dag som er både elsket og hatet. Her skjærer vi både kyrne inne og ungdyra ute, så det blir treningsøkt for både to og firbeinte. De ute må leies 10–15 meter inn i venteboksen, og man blir jo bare svett av tanken. Heldigvis så var damene flinke, og bonden staere enn buskapen. Men vi har jo selvsagt noen utskudd som ikke skal være slik som resten av gjengen, og de blir man ekstra glad for å få inni klauvboksen. Line er en av dem. Hun er veldig snill og bedagelig, så trodde det skulle bli barneskirenn å få henne med inn. Men hun hadde andre planer, og satt på sprang idet jeg løsnet henne. Vi sprang mot klauvboksen, og hadde to ulike mål. Jeg ville inn i den, hun ville forbi. Vi tok sats, og endte heldigvis inni begge to. Men det var bare sånn akkurat, og klauvskjæreren fikk seg en god latter.

Malte flagg på kyrne

Kylie er 5 år og allerede en dreven dame i klauvboksen.

I forkant av 17.mai fikk jeg i oppgave av eldstejenta Julie å male flagg på kyrne. Jeg er jo ikke vond å be, siden jeg egentlig er ett lite barn selv. Aldri før hadde jeg vært så glad for så mange hvite dyr. Det ble suksess, og jeg tror avløseren fikk seg en latter da han kom inn dagen etter, og så at halve buskapen hadde store flagg på siden. Nasjonaldagen ble feiret slik den alltid blir; tog, is og leiker for barna. I tillegg til en stor porsjon stress. For hvorfor MÅ vi absolutt ha bunad, når shorts er bedre? Bilder er ikke kult, ørene har sluttet å fungere. Og å sove natt til 17. kan vi bare glemme. Hilsen Thea og Julie.

Historisk tidlig 1. slått

Fordelen med å stå opp før klokka 06.00 er en nydelig soloppgang. De få minuttene med magi gjør underverker for arbeidsdagen.

I skrivende stund, altså 28. mai, så er vi godt i gang med 1. slåtten, og allerede gjødslet på til 2. slått på de tidligste stykkene. Aldri har jeg opplevd så tidlig slått, og så mye beiting på mai. Men det har vært et evig jag mot været, for yr.no har vært like ustabilt som en nyfødt kalv som prøver å reise seg for første gang

I tillegg fikk vi en pangstart, bokstavelig talt, da slåmaskina havarerte på eng nummer to. Heldigvis har vi gode folk rundt oss, så naboen stilte opp på kort varsel dagen etter, og slo unna det som var planlagt. En ulykke kommer sjelden alene, så vi måtte jo kombinere dette med melkefeber på favorittkua til Julie. Hun lå rett ut flere ganger, og vi var nervøse for at hun ikke overlevde dette. Men etter tre runder med kalk, ble vi 7 000 kr fattigere og ei yndlingsku rikere.

Ferie skal det bli uansett

Det har gått døgnet rundt de siste ukene, og vi lengter litt mot roligere tider, slik at alle får sovet litt mer, spist litt mer og sjansen for skilsmisse blir litt mindre. For når det står på som verst, lunta er kort, og alt skulle vært gjort samtidig, er det bra at vi sitter i hver vår traktor. For det kan bli litt hett innimellom, og da tenker jeg ikke på at gradestokken viser 25 grader. Men så blir det litt roligere; vi ser at graset vokser igjen, kan leve litt mer normalt familieliv og ser på alt vi har gjort de siste ukene. Da innser vi at det er ikke så verst likevel, og gubben faktisk er god å ha.

Nå er sommeren i gang, vi venter på regn og håper det ikke blir en så tørr og fin sommer som de har spådd. Ei uke med ferie er også bestilt, men det var før vi visste at det ble tre slåtter, og nå ser det ut som 2. slåtten kommer akkurat i den uka. Men med hengekøyer i hagen, is i fryseren og badeplass like ved, så blir det ferie uansett.